Som du helt sikkert er klar over, er halve poenget med utveksling i videregående å bo med en vertsfamilie. Det er et stort steg å flytte inn i et fremmed hus med en familie du sannsynligvis aldri har snakket med eller sett før. Ja, det kan bli pinlig i begynnelsen, men jeg ble overrasket over hvor enkelt det var å finne seg til rette.

Det er nytt for begge parter
En viktig ting å huske på når man flytter inn med en vertsfamilie, er at det er ikke bare nytt for deg, det er en ny opplevelse for dem også. Det er mulig du havner hos en familie som har vært del av utvekslingsprogrammet en stund og som har huset utvekslingselever tidligere, slik som min vertsfamilie har, men kanskje havner du hos noen som gjør det for første gang. Uansett er det en fremmed de slipper inn i huset og som de ønsker å stole på, så ønsker de like mye som deg å gjøre et godt inntrykk. Begge parter opplever en annen kultur, og det kommer til å bli stilt mange spørsmål, så vær tålmodig! Som vertsfamilie føler de nok et ansvar for å starte samtaler og få deg litt i gang, men ikke vær beskjeden!

Ta kontakt!
For å hindre det i å bli pinlig, vil jeg anbefale å ta kontakt med vertsfamilien så fort du får vite hvem de er! Det kan selvsagt bli litt vanskelig dersom man får vertsfamilie veldig sent, men forsøk likevel. Jeg fikk vertsfamilie relativt tidlig, så jeg fikk snakket en del med vertsmoren min før avreise. Hun sendte bilder av familien, huset og steder de pleier å dra, slik at det ikke ville bli så nytt for meg da jeg kom over. Jeg merket at da det nærmet seg avreise, virket det ikke like skremmende, siden jeg hadde fått et inntrykk av hvordan vertsfamilien min var og hva som ville møte meg da jeg gikk av flyet. Da jeg ga vertsmor en klem i ankomsthallen, var det ikke som å klemme en fremmed. Greit, det var litt pinlig, men ikke på langt nær så pinlig det kunne vært. Som nevnt, ikke vær redd for å starte samtaler, for bilturen fra flyplassen kan fort bli pinlig…

Hverdagen
For meg var det ganske lett å omstille meg til en ny hverdag, men så er jo den kanadiske kulturen ikke så veldig annerledes fra den norske. Det største steget var å omstille seg fra nabolaget i Oslo til en hobbygård på landet, med 30 minutter til matbutikken. I tillegg ble jeg tildelt de samme oppgavene som vertssøsknene mine, som å mate gårdsdyrene om morgenen. Jeg hadde ikke sett for meg at jeg på utveksling ville måtte stå opp tidlig for å fôre griser, men jeg klager absolutt ikke! Det var annerledes enn jeg var vant til, men det er nettopp det at det er annerledes som gjør det så gøy! Familien syntes det var litt rart at jeg meldte meg frivillig til låve-rydding og dyrefôring, men det var nytt og spennende for meg, mens det var hverdagen deres. I stedet for å stresse over alt som er nytt og alle forskjellene fra livet i Norge, prøv å nyt dem mens de varer, for 10 måneder går utrolig fort!

Nå har jeg bare to uker igjen av oppholdet mitt hos vertsfamilien, og det føles rart at jeg skal si hade til dem snart. De kjennes virkelig som familie, og det er en spesiell følelse å kjenne at de ser på deg som familie også. Det er vanskelig å beskrive hva jeg følte da familien gikk fra å omtale meg som «utvekslingseleven deres» til «den norske datteren deres». Det høres kanskje rart ut, men forhåpentlig kommer du til å kjenne den følelsen når du drar også!

Ingrid