Spydfiske som fritidsaktivitet
Mange utvekslingsstudenter reiser til steder ved havet. Jeg bor også heldigvis ved havet, og vil
anbefale en sport eller aktivitet som jeg får masse glede av å drive med.
Til konfirmasjonen min i Norge for et par år siden fikk jeg fridykkerutstyr og en flott harpun.
Harpunen var ikke veldig stor eller kraftig, men det gav en flott start på en veldig opplevelsesrik og lærerik hobby som jeg nå er blitt helt avhengig av. Man lærer mye av spydfiske, etter tre år med nokså mange dykk har jeg lært meg å filetere og preparere fisk til gode middager. Etter mange nok fisk kan jeg nå filetere fisk nokså fort, ta av skinnet og kutte filetene beinfrie. Å lære å spydfiske er også en aktivitet man kan få mye ut av når man bor i Norge, vi har mye ressurser i havet der også.
Hvis man filmer (som jeg alltid gjør), lærer man også en del om videoredigering, dette gjør jeg ofte for å vise til venner og ta godt vare på minner til meg selv senere. Alltid gøy å ha en video å vise frem. Jeg bruker en GoPro som jeg har festa til hodet, den filmer hele tiden, deretter kutter jeg ut det jeg vil har for så å overføre det til pc-en.
Sånn jeg har lært å kjenne denne aktiviteten så langt, vil jeg si at den både er veldig lærerik og
spennende og også bra trening. Mange er redde for sporten, det forstår jeg, for det høres skummelt ut: Å holde pusten, dykke dypt, bære en harpun som rett og slett er et kraftig armbrøst. Alle de argumentene hører jeg ofte. Men i forhold til dykking med tank eller til og med hesteridning er fridykking og spydfiske lite farlig. Hvert år skjer det flere ulykker og flere dødsfall innen hesteridning enn i spydfiske uten tank (Basert på prosentandeler). Sporten har altså noen risikoer, men hvis en følger vanlige sikkerhetsregler, skjer ulykker ekstremt sjeldent. Man trener lungene ved fridykking, og det øker ytelsen i andre typer sport også, enten det er fotball eller håndball eller hvilken som helst idrett, egentlig.
Etter jeg kom her var jeg spent på om jeg fikk fridykke i det hele tatt, og mange er veldig skeptiske til spydfiske. Da jeg fikk snakket med vertsfamilien min om det, fikk jeg vite at det er en haikrise på øya – ganske mange haiangrep. Da ble jeg litt skeptisk selv, men som de andre risikoene er haiangrep veldig sjeldent, og skjer oftest med surfere eller folk som bader der sikten i vannet er dårlig. Ingen spydfiskere på øya er blitt tatt av hai.
Verden under overflaten er et fantastisk sted som alt for få får oppleve. Det å kunne nyte
omgivelsene under vann er en flott opplevelse i seg selv, selv om man ikke skyter noe fisk. Jeg har mange bilder (både fra Norge og her) fra forskjellige dybder som beskriver de utallige opplevelsene jeg og vennene mine har opplevd.
For eksempel det å se en stim med fargerike fisk svømme foran ansiktet ditt der man ligger på en flat korall med harpunen i hånda på 20 meters dybde i total stillhet og vente. Der man vet at en venn flyter over deg mens han følger med og passer på…
Den opplevelsen virker helt uvirkelig for altfor mange, men etter alt jeg har lært av en god venn her nede som heter Jerome, vet jeg at de aller fleste kan komme seg ned til 10m på en dag med øvelser. Jeg tok et lite kurs i Norge om fridykking, og på første dykk kom jeg meg ned til 8m. Etter et år med et dykk hver måned kom en kamerat av meg seg ned til 25m.
Jeg synes spydfiske er spesielt spennende når jeg får øye på en fisk som kan havne på tallerkenen. Da er det fullt fokus, og jeg følger fisken sakte med pilspissen. Når man skyter med en harpun under vann er rekylen ganske liten, men følelsen man får når man treffer målet med spydet er veldig tilfredsstillende. Å ”pose” for bilder med spydfangsten etterpå synes jeg er enda gøyere enn med fisk tatt med stang. Man skiller seg jo litt fra mengden når man driver på med dette også, veldig stas å være den fyren som skyter fisk mens han holder pusten under vann.
En typisk dag med spydfiske er at vi kjører til plassen enten tidlig på formiddagen eller litt på
ettermiddagen til et sted ikke så altfor langt unna. Så tar det bare en halvtime før vi er ute i vannet med drakta på, ladet harpun og bøye. Så ligger vi i vannet ofte i et par timer, det hender at vi tar to runder, totalt fire timer i vannet, med litt mat mellom rundene. Man bør alltid være to eller flere i et team, rundt en bøye. Da er det en som dykker og en som passer på. Dette er standard sikkerhet.
Skyter man fisk hekter man den til bøya og lader harpunen mens han andre tar et dykk eller to. Det å sløye fisken i vannet er ingen dårlig idé, veldig greit å slippe lukta hjemme, fiskesloet fører ofte til at flere og ofte større fisk kommer til. Vi har sett Barrakudaer prøve å stjele fisken på bøya flere ganger, de er ofte veldig store (alt fra 7 til 30 kilo), det hender vi tar dem hvis vi har flaks. En venn av meg tok to stykker forrige helg (en på 17 og en på 15 kilo sløyd) mens de nappa på fisken de allerede hadde skutt.
Vertsfamilien blir veldig glad hvis jeg kommer hjem med fisk, da er det ofte tradisjonell kreolsk «Carri Poisson» på menyen, som er fiskestykker stekt i en tykk karrisaus. De kan det de lager, og å bruke dagen på å fiske, sløye, filetere og lage middag er ofte verdt bryet.
Jeg har allerede fått opplevd ting jeg aldri kommer til å glemme ut av fridykking og jakt; å se en liten stim med blekksprut svømme forbi, å høre hvalen synge, å oppleve total stillhet på tjue meters dyp, å se en enorm barrakuda eller å filetere eksotisk fisk som papegøyefisk eller enhjørningsfisk. Jeg kunne ramset opp utallige opplevelser som jeg har opplevd så langt, og jeg håper på mange flere dette året og når jeg kommer tilbake tile Norge.
Jeg anbefaler sterkt å prøve fridykking eller snorkling, spesielt hvis man har sjansen til å gjøre det på et tropisk sted. Det er noe jeg aldri har angret på, og er noe jeg kommer til å ta vare på resten av livet.
Hilsen Kaspar
