Den 7. juni 2018 var en dag jeg både hadde gledet meg til, og gruet meg til. Det var nemlig dagen jeg skulle sette meg på flyet fra Texas og dra hjem til lille Norge igjen.

Los Angeles og New York er kanskje vel og bra, men jeg er så utrolig glad for at jeg valgte Classic-programmet, og fikk den beste vertsfamilien jeg kunne fått, i en sørstat som Texas.

Jeg har fått oppleve en del av Amerika som de fleste turister bare flyr over, en del med sitt eget særpreg og som er veldig unik og forskjellig fra hvordan vi bor og lever i Norge. Alt fra den brede aksenten, BBQ, bade i utendørsbasseng i april, og til den ekstreme varmen jeg både hatet og elsket. Jeg hadde møtt så mange fantastiske mennesker dette året, og det var tungt å forlate dem.

I løpet av året har jeg opplevd så mye som jeg aldri kunne forestilt meg engang. Jeg har fått reist masse rundt i landet, og sett en del lokalt også.

Jeg feiret 17. mai i den norske sjømannskirka i Houston, og det var første gangen jeg hørte så mange folk snakke norsk samtidig på lenge. Pølser, is og Solo gjorde også dagen komplett, selv om det ikke var helt det samme uten bunaden.

Ellers har jeg opplevd mye som hører til et vanlig familieliv; jeg har vært i to bryllup, opplevd hverdagen med en nyfødt vertslillebror, fått to nye valper, og jeg har også vært i begravelse. Alt dette er vanlige ting man gjør over hele verden, men det var interessant å se hvor forskjellige de tingene kunne være i et annet land likevel.

Det er så lett for oss i Norge å tro at vi vet hvordan amerikanere er, hvordan de oppfører seg, og hvordan kulturen deres er på grunn av filmer og lignende. Men det å faktisk oppleve det selv har vært en stor øyeåpner iallfall for meg. Det er så mange små ting i hverdagen som er forskjellig, som f.eks. matvaner, hvordan man forholder seg til lærere, og hvordan man går kledd på matbutikken.

Den siste tiden før jeg dro var veldig travel, med besøk av venner, shopping, pakking, og kinobesøk. Den aller siste kvelden dro jeg og vertsforeldrene mine på min favorittrestaurant, og prøvde å nyte det så godt vi kunne før det hele var over. Det slo meg vel ikke helt at jeg skulle dra før jeg plutselig sto på flyplassen, og måtte si hade for siste gang på en god stund. Tårene rant, og det var vanskelig å gi slipp før jeg måtte gå gjennom sikkerhetskontrollen.

Etter avskjeden gjensto et par ganske lange flyturer, men heldigvis møtte jeg et par andre utvekslingselever som også var på vei hjem, så det ble ikke så ensomt. Det var veldig rart å plutselig fly over norskekysten igjen, etter å ikke ha sett den på nesten ti måneder, og se røde
gårder og jorder så langt øyet kunne se.

Da vi endelig hadde fått oss gjennom passkontroll og hadde henta bagasjen på Gardermoen, ble vi ønsket velkommen av familie i ankomsthallen med norske flagg, og det var utrolig deilig å se de kjente fjesene jeg kun hadde sett over Facetime det siste året. Spesielt etter å ha reist i 30 timer uten noe særlig søvn, kom tårene lett, bare at denne gangen var det gledestårer.

Nå har jeg vært hjemme i over tre uker allerede, og livet begynner sakte men sikkert å gå seg til, og rutinene kommer fort tilbake. Jeg er ikke lenger så språkforvirra, men en del engelske ord skyter inn en gang i blant, som da jeg på sommerjobb svarte en gutt som sa «ha en fin dag» med «Du too»!!

Som utvekslingsstudent tror jeg mange sitter igjen med en rar følelse av at det hele bare var en drøm, at ingenting skjedde på ekte. Jeg tror det kommer av at ingen andre der hjemme var med på den delen av livet ditt, du er den eneste som vet akkurat hvordan det var. På mange måter føles det ikke som jeg har vært borte et helt skoleår, men at jeg har vært på et par ukers ferie. Alt er akkurat det samme hjemme, på både godt og vondt, mens du selv har forandret deg så mye at du nesten forventet at noe hjemme også skulle ha forandret seg. Det kan føles litt ensomt en gang iblant, som om ingen forstår helt hvordan du har det, men heldigvis er det mange andre utvekslingsstudenter der ute som har nøyaktig samme følelsen og som gjerne tar en prat.

Hjemreise betyr blandede følelser for mange, og selv om man alltid kommer til å savne det livet man hadde et helt annet sted, må en bare tenke på det som en fantastisk opplevelse, og en erfaring man vil huske resten av livet.

Jeg kunne skrevet side på side om hvordan utvekslingsåret mitt var. Spørsmålet «hvordan hadde du det?» vet jeg nesten ikke hva jeg skal svare på. I begynnelsen av året hadde jeg en del hjemlengsel, og ønsket ofte at jeg var hjemme og kunne gi venner og familie en god klem. De siste seks månedene har jeg nesten ikke hatt hjemlengsel i det hele tatt, og jeg skulle på mange måter bare blitt igjen, selv om det var godt å komme hjem til alle de jeg er glad i her. Å kun si, «fantastisk» eller «veldig bra» føles dermed så overfladisk. For det var på ingen måte bare fantastisk, og absolutt ikke bare fælt heller.

Utvekslingsåret mitt var så mye mer av følelser og opplevelser som jeg aldri vil få tilbake, men som jeg er så utrolig takknemlig for at jeg fikk oppleve. Å tre ut i verden sånn som jeg gjorde dette året, har økt reiselysten min ekstremt, og jeg er helt sikker på at jeg vil oppleve mer av verden før jeg slår meg ned noe som helst sted. Og som ene venninna mi i Texas sa: «Everyone should be foreign at least once»!

Så til deg som leser dette nå, som kjenner det kribler litt i magen fordi om et par måneder er det din tur; Si ja til så mye du kan, grip alle sjansene du får, og nyt hvert sekund! Lykke til!

Stor klem fra Ingvild

Ingvild blogger fra Texas i løpet av sitt utvekslingsår i USA. Vil du også på utveksling til USA? Bestill et intervju i dag for å starte søknadsprosessen!